Onsdag 12. april var dagen da jeg endelig skulle se Tutta igjen. Nedtellingen hadde vart siden før jeg forlot henne på Sørstu. Endelig var det dags for påskeferie og gjensyn med stjerna.
Før avreise skulle jeg bare jobbe noen timer. Kl. 08.55 fikk jeg disse bildene av Marte.
I første øyekast ser det kanskje ut som en søvnig hest som nyter sola, men Tutta bruker ikke å ligge sånn. Og hvorfor skulle man få lyst til å ligge i verdens minste luftegård?
Marte ringte tvert og sa de ordene som jeg har fryktet aller mest: "Æ tror Tutta e dårlig."
Marte sjekket temp, gav Rhemocam (oralt smertestillende som vi hadde liggende), og leide. Allerede etter kort tid hørte hun at gassen kom ut. På toppen av hver lille stigning kom det luft ut av ballongen, og i løpet av en intensiv leieøkt opp og ned alle skråninger på gården var Tutta utrolig nok pigg igjen. Superpigg! Fra å bare ville rulle seg, se på magen, skrape og nekte å se på mat, var hun nå våken, opplagt, gira og sulten. Veterinæren som var på vei ble satt på vent. Tutta fikk komme ut igjen, og dagen fortsatte som normalt etter anbefaling fra veterinær.
Flere timer senere, da jeg hadde kommet meg trygt hjemme fra jobb, hadde begynt å få tilbake normal puls, og håpet at dette bare var et skremmeskudd og et varsel om at mer mosjon var nødvendig, ble jeg oppringt på nytt. Tutta var dårlig igjen. Denne gangen var det tydelig at leiing ikke var nok, veterinær Kristin var kjapt på plass. Gasskolikk var diagnosen, nok en gang. Smertestillende og tarmavslappende ble gitt, og Tutta fikk litt tid til å hente seg inn etter smertene. Planen var å la henne hvile litt, før nye runder med leiing. Dessverre varte ikke medisinene lenge, og allerede etter kort tid lå hun langflat i boksen igjen. Veterinær Kristin hadde reist på påskeferie, en planlagt tur, for tross alt må jo veterinærer få ferie også. Nå måtte Marte forsøke å nå andre veterinærer, og dette var ikke spesielt lett. Onsdag ettermiddag i påska, og helligdagene hadde offisielt begynt. Eneste tilgjengelige veterinær var han som hadde vakt, og han hadde flere ærend før han kunne dukke opp. Kristin ringte han til og med, for å forklare situasjonen og hvor akutt dette var. Han kom så fort han kunne, men det var snakk om timer før han var på plass. I mellomtiden satt jeg på flyet, mer stressa, urolig og livredd enn noen gang, mens Marte forsøkte å leie rundt på en hest med ubeskrivelige smerter. Å høre frustrasjonen i Martes stemme gjennom telefonen kan ikke beskrives.
Vaktveteinær dukket opp rundt 21.30 på kvelden. Da hadde jeg kommet meg av flyet og på toget på vei mot Melhus fra Værnes. Han fikk nøye direksjoner av veterinær Therese på Bjerke. Medisiner ble gitt, men effekten var laber. Mens jeg satt på toget fikk jeg løpende oppdateringer fra Marte som sto med veterinæren. Medisinene Tutta hadde fått skulle i teorien vare i 12 timer, men ut i fra hennes tilstand anbefalte veterinæren å avlive nå dersom det var hans hest. Avlive. Brått så var min største frykt en realitet. Jeg var nå selv bare 5 minutter unna.
Jeg har sett Tutta syk før, mange ganger, alvorlig syk. Jeg har sett hvor vondt hun kan ha, og hvordan hun skal og hvordan hun har pleid å reagere på smertestillende og tarmavslappende. Medisinene har jo alltid brukt å fungere tidligere. Noen ganger har det riktig nok tatt litt lengre tid, men det har alltid fungert. Jeg forberedte meg derfor på å ta et vanskelig valg. Ville jeg klare å se henne lide seg gjennom de neste timene i håp om at smertene skulle avta? Var hun sterk nok etter alt hun hadde vært igjennom?
Synet som møtte meg levnet ingen tvil. Tutta sto i vaskespiltet med veterinæren, Marte og Martes pappa rundt seg. Hun slo med frambeina, alt hun maktet, først venstre fot, så høyre fot, så venstre igjen, og i mellom dette så hun seg på magen. Synet av den radmagre hesten som fortsatt manglet mange kilo til matchvekt, men som nå hadde mengder med gass pressende under ribbeina var grusomt. Hun så mer ut som en ballong enn en hest. Hun hadde fått dobbel dose med smertestillende og tarmavslappende, og dette var likevel status. Et smertehelvette. Jeg gav veterinæren beskjed om å klargjøre for avlivning. Nå var det nok. Jeg trengte ikke tvile.
Ut i mørket ble hun leid, og aldri kom hun tilbake. Nå slipper hun å lide mer 💔
