Over før det egentlig begynte.

Ja, så var det tid for en aldri så liten nedtur...

Ikke bare har vi trent, planlagt og gledet oss, vi har også kjørt 7,5 time for å kunne ta del i årets høydepunkt, Sommerstevnet i Trondheim. Til og med mamma og pappa hadde kommet ned for å holde oss med selskap på turen. Da er det rimelig shitty når ting går galt.

Tutta sto som en dronning i alle timene fra Fredrikstad til Trondheim. Hun fikk godt med væske før avreise og etter ankomst, fikk lufte seg i 20 min på et oppspist og lite beite, var avslappet og rolig gjennom hele første natten, og viste stor tilfredshet med å komme ut i store sandluftegårder på kjente trakter.  Selv ved middagsföringen lørdag var alt som normalt.

Da jeg løp bak ved luftegårdene rett før vi skulle kjøre ned til stevneplassen med Martes hest, fordi jeg hørte det var litt uro blant hestene, oppdaget jeg at Tutta lå i luftegården. Varselslampene blinket tvert. Tror jeg seriøst spurte henne høyt: "Jeg håper du ligger og lader opp, og ikke fordi du har vondt i magen...?"

Oh no, magesmerter var det, i kjent stil! Hun løfter på overleppa, vrir seg og prøver å slå seg i hodet med bakbeina. Akkurat som så mange ganger før. Jeg starter å gå med henne tvert, i slake bakker. Til ca ingen nytte. Veterinær må tilkalles, og heldigvis er veterinæren en av de nærmeste naboene. I tiden før veterinæren kommer legger hun seg ned i boksen, med den oppblåste magen rett til værs, stønner og ser på meg med et intenst blikk med smerter.

Veterinæren kommer. Inn med smertestillende og tarmavslappende,  og ut med alle stevneplaner... Fy faen.

Litt dopa, enda litt mer rusa på smertestillende, og rimelig letta!

Så da var Sommerstevnet over før det i det hele tatt fikk begynt. Til tross for at jeg egentlig ikke helt skjønner hva jeg har gjort galt denne gangen, så fikk Tutta kolikk, igjen. Om det var de 20 minuttene på gress på frdag (for hun sto i gruspaddock med såvidt antydninger til gress på lørdag), eller om det var Sørstus fantastiske høy (som hun spiste i 3 måneder uten noen problem i vinter), eller om det var reisen (som hun virker uberørt fra på fredag kveld), vet vi ikke. 

Heldigvis er hun helt fin igjen nå. Sprek, i sitt livs form, og SULTEN. Faktisk ganske provoserende at hun er så fin igjen, så fort. Laget ufred i luftegårdene i dag, plaget nabohestene, og revet ned vårt provesoriske forsøk på å holde henne unna alt som kan se ut som gress. Karenstiden er likevel et faktum, og Tutta er ikke klar for konkurranser på 14 dager... 

Så da ble det tidlig ferie på Tutta. Ikke ufortjent egentlig, men ufattelig skuffende uansett. Jeg får bruke dagene på å være groom for kjente, og ellers frivillig på stevneplassen, mens Tutta får en myk overgang til feriemodus med litt turer i nærområdet.